Sigrun Olive Lihaug

Farmor Du e det snilleste, mest omtenksomme og hjertevarme menneske æ nånn gang har kjent. Du har bestandig gjort alt du kan for alle rundt dæ, gjerne mer enn d åsså. Du stilt opp kvær gang du vart spurt om nåkka, æ trur aldri æ har hørt dæ si nei. Du elska å skjemm oss bort å kunn gi oss d aller beste. Bestandig fullt og helt, aldri stykkevis og delt Sommerferian i Bø va alltid en ekte barndomsdrøm. Du tok i mot oss me gode varme klæmma, smilet, gleden og ivern din va minst like stor som vårres. Æ ser dæ for mæ, dæm glade strålende øyan dine, ja hele dæ strålt av ekte glede og kjærlighet. Du vist bestandig koss rom vi helst villa ligg på. Og du hadd redd opp senga med yndlingsdynetrekket mitt. Favoritthåndduken min på badet hang på samme plass som året før. Te å me koss tannglass æ likt best huska du. Ingen slinger i valsen her. Og stoltheten og gleden lyst av dæ da du så min glede. Æ va på ferie te dåkker mange ganga sammen me hele familien, eller deler av familien. Men æ va åsså mange ganga der alein. Da sto du på pinne for ungen, som da itj skjønt kor my ho te tider ba om. Vi lekt frisør å rulla håret te kværandre og vi lakka neglan te kværandre. Vi gikk sammen på litjfjellet, klubben, i fjæra og på kirkegården. Ønska æ mæ en genser eller en jakke, ja da sykla vi i vei, æ fikk velg hvilken modell og hvilke farga æ villa ha. Du kjøpt og etter at æ hadd kommet hjem te klæbu igjen, ja da kom d et ferdig plagg i posten. Bjørn Ruben kunna fortell mæ at du brukt å gi han godter eller småpenga om han sto modell og prøvd på sæ jakken min. Da æ bodd i tyskland spurt æ om du kunna strikk sokka te vertsfamilien min, helt uten å skjønn kor my arbeide som låg i det. Å te jul fikk alle sammen sokka, strikka av dæ. Vi lært oss fort at dersom vi «tilfeldigvis» snakka om kor godt d hadd vært me vafla da vi gikk forbi dæ. Ja, da fikk vi naturligvis servert vafla. Vi fikk åsså blodpannekake, å D E godt d. Du laga åsså verdens beste seibiff og sviskekompott. En gang hadd æ så lyst te å besøk klara og hans. Du prøvd å spør om vi kanskje sku sykle en anna dag, men d hadd æ itj lyst te. Så du sykla i vei, i regn og vind, me mæ i le på bagasjebrettet, og skiftetøy i kurven. En av dæm fineste og mest lærerike tingan du gjor, d va at du fortelt så utrolig mange historia fra både din, farfar og pappa’n min sin barndom. Æ lært mangt og meget om «gamledager». Æ sett så utrolig pris på sånne rike minna. Æ elska den rosa silkenattkjolen din, den me rosa blonda og matchende morgenkåpe. Æ elske den enda… æ har sovet med den siden sist fredag. Før d har den logge på peishylla mi, som pynt, rundt ei lampe æ åsså elska som barn. Den har en nydelig glasskuppel og en masse «diamanta» rundt. Men, du hadd åsså flere diamanta Farmor. Vi va i syden sammen dåkker flere ganga da vi va små, en gang fikk æ øye på diamanten på bh’n din. Da du så æ beundra den, så tok du me største selvfølge, ei saks, klippa den av å ga den te mæ. For ti år siden fikk æ mulighet te å gjør littegrann gjengeld. Du ønska dæ så inderlig en tur te varmere strøk, men farfar nekta. Da tok æ me mæ begge bestemødrene mine te spania i fjortendaga. Vi hadd to herlig uka sammen der nede, å sjøl om du aldri fikk kokt potet så nøyt vi pasta, pizza, hummer og spelam. D e en liten hengsel der, på døra i porten som må løftes av før man går ut, og igjen etterpå. Du fryda dæ godt da du løfta den opp og sa «deal» og «no deal» da du lukka den igjen. D syns mormor å æ åsså va arti, så d mått vi gjør kvær eneste gang vi sku inn eller ut av huset. Vi vart smitt av gleden din. Du har bestandig kunna gleda dæ over småe ting her i livet. Det har spredd smil, latter og glede over oss rundt dæ. I en stressa alenemorhverdag prøve æ å husk på d, æ ska bli mytji mytji flinkar te d. æ ska for alltid sjå for mæ det glade smilet ditt, og dæm varme øyan dine som skinn, skinn som diamanta